Noe av det aller, aller beste tror jeg må være fersk kjøtt, suppe og løksaus. En periode kunne vi lage denne retten en gang i måneden i høst og vinterhalvåret. Det er bare så inmari godt. Det tar litt tid å skjære opp alle grønnsakene for de skal være fint oppskåret men lag en stor porsjon, for suppa kan du spise i dagesvis. Den blir bare bedre og bedre.
Pass på at du får et godt stykke høyrygg og la den koke på lav temperatur med litt gul løk, det grønne av vasket purre, noen skiver sellerirot, litt avskjær av persillerot, laurbær, salt og hel sort pepper. Skum av etter første oppkok og la kjøttet syde i timesvis til det er mørt.
Så tilbake til grønnsakene. Sellerirot skrelles og skjæres i fine terninger, persillerot skrelles og skjæres i passe skiver og deles i to om den er stor. Det samme med gulerøttene, purren og til sist kålen. Den skal finsnittes. Legg alle ingrediensene i hver sin bolle, da er det enklere å se hvor mye som trengs.
Etterhvert som kjøttet blir mørt pleier jeg å ta dette opp og legge det til side. Så siler jeg av kraften, skyller kjelen som er stor og heller kraften tilbake i kjelen igjen. Jeg smaker den til med litt ekstra kjøttbuljong og kvernet pepper. Alle grønnsakene legges i kjelen og får et oppkok. Temperaturen settes ned og nå skal grønnsakene bli møre og kraften få god smak. Så skrelles det poteter og løk finhakkes til sausen.
Jeg pleier å blansjere løken i godt med smør til den er gyllen og blank. Så øser jeg kraft fra suppekjelen og siler den gjennom et dørslag og tilsetter den i løken. Jeg gjør dette til jeg har nok saus. Sausen er veldig god- så lag nok! Denne retten blir det rester av og da er det fint å ha nok saus. Men den er enkel å lage og kan fint suppleres med en ny runde dagen derpå.
Jeg liker at sausen ikke er for tykk og melete så jeg justerer med litt maizena. Nå kommer "cluet" - den sursøte smaken som er med å gi navnet til retten. Litt sånn - det norske svaret på "svin i sursøt". Nemlig, passe mengder eddik, sukker, salt og pepper.Da må du smake deg frem. Den skal være både salt, søt og syrlig.
Når sausen er ferdig justert, er det bare å klargjøre potetene og rense kjøttet for slintrer og sener. Jeg vil ha rene og fine kjøttbiter som deles opp i passe stykker og legges opp i suppekjelen for å trekke til de blir varme.
Det lukter så godt over hele huset nå av de deilige grønnsakene og spesielt godt av det kokte kjøttet. Mange i dag liker hverken lukten eller smaken av kokt kjøtt. Det er synd. Det er som Arne Brimi en gang sa til meg; barn i dag har helt andre smaksreferanser. De har pizza, taco og cola - ikke kokt kjøtt. Den milde deilige kjøttsmaken bør de smake. Kanskje mange har fått kjøtt i "tygg-meg-ihjel" kvalitet. Den kjøttkonsistensen som aldri fordøyes, men som bare vokser og som gulpes opp.
Derfor må kjøttet behandles riktig slik at det blir mørt, saftig og lettfordøyelig. Suppa klarer alle - den er kraftig og god med deilig smak og jeg liker den litt godt peppret.
Da er det bare litt igjen på poteten, den må simre slik at de beholder saftighet, da er de best.
Bordet er dekket, lysene tent og suppen øses opp. Den er rykende varm. Vi starter med suppen og etterhvert blir kjøttet lagt på fat med en avsilt topp av suppegrønnsakene. Det lukter fantastisk og smaker fortreffelig.
Sausen helles i sausenebbet, potetene legges i potetfatet. Da er det bare å gi seg hen. Suppeskålene fylles opp på nytt og igjen konstanterer vi at dette må være den beste tradisjonsretten vi kan få.
Temaet gjentar seg rundt bordet ; hvorfor lager ikke flere denne fantastiske retten? Veldig mange lengter etter den og forbinder den med søndagsmiddager hjemme hos foreldre, besteforeldre eller andre fra den eldre generasjonen..
Dette er mat som er enkel å få til. Ungene kan bidra og så lager resten nærmest seg selv. I tillegg har man mat i flere dager.. Nei, det er ikke til å forstå.
Det er vel ingen som egentlig ønsker at de gode tradisjonsrettene skal gå fullstendig i glemmeboka? At barn og unge ikke skal like ditt eller datt uten å smakt på forskjellige råvarer og retter slik min generasjon var nødt for.
Om de ikke liker alt så vil de helt sikkert like suppa har jeg tenkt, og serverer den gladelig til store og små. Så er det bare å bryne seg videre på det vi voksne kaller livretten vår. Dette er livredning av matretter i praksis.
Det er mange å ta av så la oss brette opp kokke-ermene, sette på oss forkleet og gå til arbeidet med matlyst og for tradisjonsrettenes fremme.